Gullweig het hun, det er Golden. Da hun dukket opp på Asgard, gudene ble overrasket over skjønnheten hennes. Ingen visste det, hvor hun kom fra og hva hun hadde med seg. Hun var vakker, vakker og de som så på henne så henne, at den brenner med en gylden glød. Allerede med utseendet vekket hun tilbedelse og lyst. Stemmen hennes og sangene, som hun sang, de hadde fargen og tonen til de edleste metaller. Hun kastet en unektelig magi rundt seg, våkner i hjerter kjærlighet til vakre og dyre ting. Bryllupsdagene var nå blant Aesirene.
Etter en stund ønsket Gullweig å besøke Midgard. Gudene var villig enige om det, ønsker, at en person også kan kjenne glede, som du kommer fra skjønnhet. Fra da av begynte dårlige ting å skje i den menneskelige verden. Gullweig besøkte hjem, Heid ble nå kalt, og hvor hun enn kom, det vekket i hjertene en kjærlighet til gull og et ukontrollert ønske om det. Hun har lært folk å elske og verdsette rikdom fremfor alt annet. Midgard så ut som en flott slagmark nå. Folk ble myrdet for å få gullringer og halskjeder. Skatter ble samlet, og lysten etter gull raste som en pest. Heid gikk midt i slaktingen, ler lykkelig og nyter synet av det onde som er gjort. Hun lærte kvinnene, hvordan man kan trylleformulere og hvordan man bruker en tryllestav til å gjøre onde staver. Hun viste dem, hvordan få glede og lykke fra ondskap. Verden så ut til å bli gal.
For å redde menneskeheten, gudene fanget Gullweig og dro ham til Asgard. Hun skulle prøves her. Aesiren samlet seg på et møte. Vannsone, det for å få slutt på ondskapen, man må drepe heksen. Så hun ble kastet på spyd, dermed ofret Odin, men hun reiste seg, uten skade. En stor brann ble deretter tent, og Gullweig ble kastet i flammene, å bli brent i dem, og magien hennes med henne; det ble gjort tre ganger, og hver gang steg det fra bunken enda vakrere og skinnende, akkurat som gull, som jo mer smeltet, jo mer det skinner. Pojał Odin, at GulIweig er udødelig, for den ble styrt av skjebnekraften, kraftigere enn magien til Aesir.