Vikingskipsmuseet
Vikingene trodde, at døden ikke er livets slutt, men bare en endring av formen og at man med døden ikke mister den sosiale posisjonen man har fått på jorden. Så det var en norm å begrave de døde med gjenstander som tilhørte dem i løpet av deres levetid, som i etterlivet skulle være en avgjørende faktor for deres status. Ved begynnelsen av 1800- og 1900-tallet,. Nordmennene oppdaget tre rikt utstyrte graver sør i landet, den såkalte. kurhany, som gjorde det mulig å bringe mye nærmere den materielle og åndelige kulturen i den tidlige middelalderen, Skandinaviske krigere.
Vikingskipsmuseet (norge. Vikingskipshuset) ligger på ul. Huk Avenue, i den østlige delen av Bygdøy-halvøya. Offisielt er museet en gren av Museum of the History of Culture, tilhører Universitetet i Oslo. Museet ble åpnet i 1926 r., med igangkjøring av utstillingshallen for båter fra Oseberg. I løpet av de neste tre tiårene ble ytterligere to haller lagt til i den opprinnelige strukturen, der båter fra Tune og Gokstad ble plassert (før det ble alle skipene holdt i provisoriske, tilfluktssteder tilhørende universitetet).
Alle de tre båtene er funnet i graver i Sør-Norge (Oseberg lyver 6 km nord for Tønsberg, Still inn ok. 4 km kjenner vest for Sarpsborg, en Gokstad ok. 5 km øst for Sandefjord). Tidligst, fordi allerede i 1867 r., skipet fra Tune ble oppdaget, neste, w 1880 r., der var oppdagelsen av skipet fra Gokstad og til slutt det siste, w 1904 r., skipet fra Oseberg ble gravd opp. Av de tre båtene er den eldste den fra Oseberg (opprettelsen er datert til ca.. 820 r.), neste kommer båten fra Gokstad (sannsynligvis bygget ca.. 890 r.), den yngste er Tune-båten (bygget ca.. 900 r.). Størrelsesmessig er den største båten fra Gokstad, hvem har 25 m i lengde og 5 m bred, andre er båten fra Oseberg - lang na 22 m og bred kl 5 m og til slutt den minste (skjønt litt) det er en båt fra Tune, hvem har 22 m i lengde og 4,35 m bred. Sammen med båtene i brønnene ble mange også oppdaget, tilhører de døde, gjenstander for daglig bruk og gjenstander for religiøs tilbedelse, som også er utstilt i dag i museet.