Den niende kvelden snek Geirrods lille sønn seg på ham og ga ham en drink, i det minste på denne måten for å redusere lidelsen til fangen. Ved en skjebnevending ble han kalt Agnar, akkurat som onkelen, og han var på samme alder som den gangen, da han døde på sjøen. Samtidig sluknet flammene allerede den fordømte manns klær. Plutselig stilnet brannen ned, og Agnar, overrasket, hørte det, at den fremmede begynte å synge en merkelig sang. Først forbannet Grimnir brannene og brannene som hadde bristet med høye flammer så langt, glødte nå. Så hyllet han med sangenes ord Agnar og lovet en belønning for en så strålende gjerning. For en slurk av drinken, han skulle bli en stor konge og lede helter til seirende kamper. Senere sang Grimnir Acts Song, o bogach i krainach, de styrer, Walhalłi, der heltene venter på dagen for det siste slaget, om solen og månen og skapelsesverket. Da han lyttet til Agnar, lærte han nå sannheten i verden og Guds visdom. Grimnir fortsatte å synge. Stemmen hans vokste så mye nå, at veggene i hallen så ut til å skjelve i fundamentene. Sjaklene har falt. Fangen reiste seg, og hans form vokste for hvert øyeblikk som gikk, glødende med uvanlig utstråling. Hallen var fylt med folk nå, som konvergerte, høre sangens ord. De fikk det, at Odin selv står foran dem, Verdens hersker. Gud med tusen navn.
Ord, å se hvem han beordret å fengsle, stormet, å berolige en gud og ta ham ut av ilden. På veien snublet han imidlertid og falt på sverdet, som gled ut av skeden hans. Slik ble profetien oppfylt.