Fra rester, hva de har igjen, skapt av dverggudene. Og her ble skapelsesarbeidet fullført. Mennesker, ifølge Eddy, de dukket opp spontant. Gudene fant dem liggende meningsløse og ga dem egenskapene til et bevisst liv.
„(…………………………………)
De fant Aska og Embla liggende i fjæra uten styrke, skjebnen til de fratatte”.
(Völuspa 11)
“De har ikke peset ennå, de manglet ånden til Rumieńce i ansiktet, ser frisk ut;
Odin pustet dem, Honir ga dem ånden,
Lodur ser ut og rødmer”.
(Völuspa 18)
Da befolket etterkommerne til Aska og Embli Midgard, som ble den menneskelige verden. Mest kjente mytologier, verdens opprinnelse er forbundet med sanksjonering av følelsen av menneskelig eksistens. I dette tilfellet er det mulig å vise et enkelt forhold som oppstår mellom jordverdenen, menneske og guddom. Jorden er skapt som stedet og grunnlaget for menneskelig eksistens. Så oppstår mannen, skape en guddom ved hans blotte nærvær. Det guddommelige vesenet, derimot, sanksjonerer sin egen eksistens og handling i den beskyttende funksjonen.
Dette mønsteret vises ikke så tydelig i skandinavisk mytologi. For en leser som er oppdratt i kretsen av den kristne tradisjonen, er det naturlig, at mennesket er den siste kronologiske fasen i historien om skapelsen av verden som den mest perfekte guddommelige skapelsen. På den annen side, i den skandinaviske utgaven, vises mennesket nesten ved et uhell, og dets opprettelse er ikke relatert til guddommens vilje.. Det bør også understrekes, det med Völuspa ser ut til å følge etter, at Midgard skulle være laget for gudene, som det fremgår av strofer som beskriver gullalderen:
“Asiatene har møttes i Idawell-feltet
Og der begynte de å bygge templer og herskapshus.
De sparte ingen anstrengelser, de smidde raskt tang og tang, verktøy de laget”.
(Völuspa 7)
“De var glade i å spille terning på engen;
Alt var laget av rent gull med dem,
Inntil de tre gigantinnene kom
Enorm, forferdelig fra setet til gigantene”.
(Völuspa 8)