Førhistorisk tid
De første menneskene, som dukket opp i det moderne Norge ca.. 11 000 År siden, på slutten av siste istid, det var nykommere fra Sibir. Mest sannsynlig tilhørte de den gamle jegerkulturen, kalt Komsa, og de var forfedrene til de moderne samene, det vil si samene. Bare så mye er kjent om Samach, at de har bodd i den nordlige delen av Skandinavia siden førkristen tid. I forhistorisk tid utviklet Fosna-kulturen seg i kystområdene i dagens Trondheim og på nordspissen av de vestlige fjordene.. Grunnlaget for dette folks eksistens var jakt, fiske og storfeoppdrett.
Etter at isbreen var slutt i den nordlige delen av Europa, begynte folk fra Sentral-Europa å bevege seg nordover og bosette seg i den sørlige delen av den skandinaviske halvøya., m.in. på sørkysten av Norge. Fordi de første bosetterne, tilhører N0stvet-kulturen-0skjer, de hadde ikke tilgang til flint, de måtte lage beinverktøy. Opprinnelig førte disse stammene en nomadisk livsstil, håndtere jakt og samling. Først etter flere tusen år begynte de første faste bosetningene å bli etablert. Opprinnelsen til folk fra den sørlige delen av Norge, som kom fra det indre av det europeiske kontinentet i steinalderen, antagelig ikke er homogen. Mulig, at høye mennesker dominerte, lyshåret og blåøyet, snakker det germanske språket, som moderne skandinaviske språk har utviklet seg fra.
Ok. 2500 r. p.n.e. representanter for kampøkskulturen migrerte fra det som nå er Sverige til Sør-Norge, båtøksekulturen og trakterbegerkulturen (navnene er avledet fra de forskjellige steinverktøyene og gjenstandene de bruker). På grunn av overflod av forskjellige typer naturlige materialer, var relativt få verktøy laget av bronse eller andre metaller. De viktigste restene fra bronsealderen er bilder av båter og religiøse symboler hugget i fjellet (Skandinaviske helleristninger, altså bergtegninger). De vitner om den økende betydningen av reiser og utvikling av handel, og å etablere handelskontakter med folkene i sør og vest. Skandinaverne byttet rav for metaller med innbyggerne i disse områdene, spesielt bronse.
Tegninger skåret i fjellet, fra perioden før 500 r. p.n.e., skildrer gårdsarbeid og marine scener. De gjenspeiler utviklingen av jordbruk og metoder for å bygge båter, så vel som teknologisk fremgang. Begravelsesmerer fra den perioden – spesielt å bygge hauger – de indikerer, at de åndelige og sekulære lederne da var mektige ledere. Ok. 500 r. p.n.e. klimaet i regionen har varmet noe, som muliggjorde utviklingen av jordbruket. Seinere, når det ble avkjølt, folk måtte endre oppdrettsmetoder og tilpasse seg klimaendringene. Dette er indikert av restene av stein- og torvhus, gårder og ovner fra den perioden.
Selv om handel mellom Sør-Norge og Middelhavet frøs under flyttingen av kelterne mot øst, handelsforholdene ble fornyet i den fallende perioden av Romerriket. Romerne forsynte folk fra Norden stoffer, jernvarer og keramikk. Bruken av jernverktøy gjorde det mulig å rydde skog og skape større dyrkbare landområder. Større båter ble bygget med jernøkser. W V w. forfedrene til nordmennene lærte metoden for smelting av jernmalm, hvis forekomster ble oppdaget i de sumpete områdene i dagens Sør-Norge. Det runiske alfabetet dukket også opp, muligens av germansk opprinnelse, som i løpet av de neste århundrene ble et kommunikasjonsverktøy. Dette fremgår av inskripsjonene skåret på steinheller funnet i det aktuelle området. Etter det romerske imperiets fall var det en periode på to hundre år med migrasjon og slåssing, kjempet mellom innbyggerne i flere regioner i landet.
Ok. 700 r. Irske munker bygde et kloster i Selje, sannsynligvis det første beviset på kristendommen i Norge. På den tiden, på grunn av vanskelige geografiske forhold, var det meste av Norge delt inn i små deler, uavhengig, separate riker, styrt av jarlene (magnater). I hodet til europeerne var Norge bare assosiert med de såkalte. Norovegr (Nordveien], handelsruten vestover fra Oslofjorden langs sørkysten.